Min fascinasjon for språket - og talekunstens vesen

For meg finnes det ikke noe mer fascinerende enn språket, og hvordan vi velger å bruke det. Da jeg begynte å lese om språket, og språkhistorien, var det som om jeg ikke fikk nok. Som en hungrig bendelorm leste jeg alt som fantes nedskrevet om språket, i form av bøker, magasiner, forskningsrapporter,  uten å bli mett. 

Som barn hørte jeg både hvordan mor og far anvendte språket, og siden min mor hadde bodd i England og min far hadde vært til sjøs - med engelsk som dagligspråk, følte jeg meg privilegert som hadde to foreldre som i tillegg til være bevisst sitt morsmål, også behersket engelsk flytende. 

Språket for meg er som en bunnløs skattkiste, man graver og graver og finner stadig nye skatter. Eksempelvis at finsk har 15 kasus, ungarsk 18, tysk fire. At russisk faktisk er lettere å lære enn polsk, og andre slaviske språk, hvis man ser bort fra skriftspråket.  At man aldri kan diskutere om et språk er lett eller vanskelig å lære, alt avhenger av hvilket språk man kommer fra!

Språket, som institusjon, har mange tusen år lang historie. Forskere har gjennom historien vært sterkt uenige, men i dag har man "landet på" at språket er cirka 50.000 år gammelt. 

Jeg hadde en mormor som var lærer, som også hadde gymnaset, hvilket var veldig uvanlig for kvinner på den tiden - faktisk før kvinner fikk stemmerett. Hun underviste i norsk, engelsk og tysk - og skriftlig hang hun fremdeles igjen i "mig",  "dig", "børn" "De og Dem" og så videre. Felles for alle jeg har hatt i nær familie, er deres bevissthet rundt språket. 

Fascinerende er det også at  Henrik Wergeland hadde et rikere språk enn både Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun, og at den samme Wergeland hadde et rikere språk på sitt morsmål (dansk-norsk) enn det William Shakespeare hadde på sitt (engelsk).

Som alle andre fikk jeg språket gjennom morsmelka, og da min hjerne utviklet en mer bevissthet, var det ingen vei utenom. Språket var i mitt eie! Dette skulle jeg vite mer om